• Matilde

Om å elske andres hunder

Først og fremst: jeg føler meg nærmest ydmykt beæret som nesten uten spørsmål blir tildelt ansvaret for noen andres hunder. Dette er tillit. Og tillit er også noe jeg tar alvorlig, selv om jeg glemte å blogge det på den lista over ting jeg tar alvorlig.

==> Her finner du den lista over ting jeg tar alvorlig, og veldig mye annet unødvendig fjas.


Det viser seg altså at jeg tar flere ting alvorlig enn vi først var klar over. Faktisk tar jeg folk veldig alvorlig. Og for å presisere ytterligere, jeg tar folks følelser alvorlig. Jeg har betalt et par dollars og tatt Jordan Petersons kortversjon av The Big 5, og fikk et temmelig foruroligende høyt resultat på personlighetstrekket agreeableness. Det kommer helt sikkert små drypp av flere av resultatene på denne testen her i bloggen, her skal jo alt opp og frem og sånn er det med den saken. Vi leker ikke butikk.


==> Her er blogginnlegget jeg skrev om Myers-Briggs personlighetstest, og hvordan denne kan brukes til selvutvikling på en ikke-phony-zen-aktig måte.


Tilbake til personlighetstrekket medmenneskelighet (agreeableness)

Jeg antok at jeg scoret relativt høyt på agreeableness, men jeg er ikke akkurat kjent for å ta folk og det de gjør seriøst. For det første, jeg lider av alvorlig grad av impostor syndrome, dette er selvsagt enda en ting som kun handler om meg selv. Min blogg, osv. Men forklaringen på dette kommer av at jeg observerer andre som gjør sånn og slik og så venter jeg liksom på at de skal avsløre en slags ironi bak det hele. Jeg tror ikke på dem. Hele verden fremstår som en sarkastisk komedie for meg. Jeg leter etter ironien i at folk sykler Birken eller blir advokater eller holder 17. mai -taler eller begynner med negldesign eller maler stakittgjerdet. Jeg har ikke skjønt at folk mener det, faktisk, de gjør det ikke på tull i det hele tatt. Hvordan klarer de å gjøre ting i fullt alvor? Og så står jeg selv tilbake som en phony wtf og får ikke gjort noe som helst, i frykt for å være en phony wtf som faktisk ikke mener noenting jeg gjør 100%. Dette er selvfølgelig helt annerledes når jeg VET at noen er oppriktige i det de gjør. Noen er jo det. Og da kan de gjøre hva de vil for min del, det er oppriktigheten i det de gjør som er det viktige, ikke hva de gjør. Idrett, for eksempel, det er en sånn ting jeg tar alvorlig. Men vi kan jo ikke gå rundt og være 100% oppriktige hele tiden heller, hvordan skulle verden ha blitt da? Nettopp. Impostor syndrome er ekstremt begrensende. Jeg har blitt Holden Caulfield.


Det aller aller aller verste jeg vet er å møte noen gamle kjente og bli tvunget til å fortelle hvem jeg er og hva jeg gjør i en sånn klein samtale ingen egentlig ønsker å ta del i, om hvem vi er og hva vi gjør, som om det skal løse alle verdens problemer, liksom. Den ironiske distansen jeg har til meg selv og mitt blir for lang og uoverkommelig. Det aller beste er å ikke møte noen. Jeg føler meg fanget i min egen høflighet. For å løse dette noenlunde ok, pleier jeg å svare på spørsmål om meg selv på underachievermåten, mest for å slippe å vekke interesse slik at vi kan få det hele fort overstått. Dette har som regel stikk motsatt effekt, dessverre. Om jeg klarer å lure den gamle bekjente utpå for å snakke om følelser og ideer derimot, da er jeg med! Så til de grader med. Flere burde snakke mer om hvordan de har det inni seg, enn hvordan de definerer hvem de er gjennom hva de gjør og har gjort.


Litt tilbake til det med tillit

Jada, jeg vet at vi leverer barn i barnehagen, og i barnehager rundt om i det ganske land viser det seg gang på gang at det jobber tvilsomme mennesker. Vi leverer mannen på jobben hver eneste dag, rett i klørne på hun blonde sekretæren på 27 som liksom aldri ser ut til å bry seg om å kneppe igjen de øverste knappene i skjorta og som hver forbanna morgen smiler LITT for hyggelig med LITT for perfekte tenner til mannebeistet ditt som selvfølgelig bedyrer mistenkelig ofte at han er ikke så veldig interessert i blonde damer på 27. Iallfall ikke sekretærer, ha ha, det skulle jo tatt seg ut. (Jeg har selv jobbet som sekretær, riktignok ikke blond, men jeg var blid og hyggelig med knappene kneppet IGJEN og hadde hvite, pene tenner som jeg smilte til alle med, så dette er på ingen måte noen generell latterliggjøring av sekretærer.) Vi gjør ting hver eneste dag som er basert på kontrakten vi kaller tillit. Faktisk er tillit hele grunnlaget for velferdsstaten. På samfunnsvitenskapelige fakultet tok vi iallfall tillit utrolig seriøst, så jeg kan anbefale deg å gå der hvis du syns det er moro å undersøke mellommenneskelige relasjoner som kontrakter og bytte. Dette er en av de tingene jeg gjorde på den oppriktige måten, selv om jeg fikk utrolig mange phony wtf-hendelser underveis, bare så det er sagt.


For meg er det enkelt, faktisk nærmest selvsagt, å ta hunder seriøst. Hva jeg mener med å ta hunder seriøst, skal jeg komme tilbake til om litt. Jeg elsker nemlig hunder, og har aldri møtt en hund jeg ikke liker. En gang møtte jeg forresten en pitbull jeg ikke likte så godt, men den var ikke spesielt grei, så det var derfor vi ikke kom så godt overens. Det ville helt sikkert hjulpet å tilbringe mer tid sammen. Få tillit til hverandre. Stikk motsatt strategi som jeg velger meg angående folk, forresten, men det får være et annet blogginnlegg. Jeg vet ikke en gang om jeg liker folk som ikke liker hunder, da skal de i så fall ha ganske mange andre oppveiende kvaliteter, for eksempel være temmelig glade i katter og andre dyr. Noen andre kvaliteter som kan veie opp for at man ikke liker hunder, kommer jeg faktisk ikke på. Jeg mener ikke liker hunder på sånn ironisk distanse-måte, hm, fin hund! liksom, med armene i kors og haken kokett. Folk som LIKER hunder er nede på gulvet med hunden og hører ikke hva eieren sier, for man er så opptatt av hunden. Man tar den seriøst ved å bli kjent med den på dens prinsipper, nettopp slik de aller fleste hunder i aller største og naturlige grad gjør med oss. Har du tenkt på det, hvor mye hunden har tilpasset seg oss? Den tar oss seriøst og alvorlig, og fortjener på alle måter den samme respekten tilbake. Den har tillit. Og tillit bør aldri misbrukes.


Det er dette jeg mener med at det ikke akkurat er tilfeldig at jeg endte opp som hundelufter og dyrepasser. Jeg har en slags indre motivasjon for å være sammen med hunder. Det gir meg sjelefred og ro og enorm tilfredshet, men jeg føler likevel at det er phony, uten at jeg kan forklare det bedre. Det har kanskje noe med disse kontraktene å gjøre, dette med kjøp og salg og at jeg bruker pengene jeg tjener på å lufte andres hunder på tøys og fjas og plast jeg ikke trenger fra wish. Ikke mye i livet mitt til nå har gitt meg en slik ro og tilfredshet som å tilbringe masse tid med andres hunder, kanskje bare løping (og samfunnsfag), men det er noe ganske masete med løpinga også, så det lover jeg at vi skal snakke om en annen gang.



69 visninger

Du kan støtte Snuterbloggen på Patreon

Hei! Dette er bloggen. Den er en slags bro mellom den personlige jeg og bedriften min, Snuter. Jeg skriver om dyr, turer, løping, lesing, gadgets, samfunn og kanskje havregrøt, hvis du er riktig så heldig. 

I tillegg må jeg ha nok salt til såret, slik at det vil også komme reklame. Jeg skal prøve å ikke skrike så mye ellers. Beklager på forhånd.

snuterbloggen Matilde Linde

Følg snuterbloggen:

Følg oss på sosiale medier:

  • Instagram Social Icon

Her er det plass til annonser