• Matilde

Tre tomler opp (andre tommel del én)

Her kommer enda et temmelig kjedelig innlegg om noen ting jeg har likt over middels godt i det siste. Ingen av disse tingene har noen særlig nyhetsverdi, sånne ting må du finne et annet sted og kanskje til og med betale for. Dette er godt, gammelt, gratis nytt. Dette innlegget handler om andre tommel opp, og er, med mindre jeg dør eller blir alvorlig deprimert i mellomtiden, første del av det andre innlegget ut i trilogien #tretomleropp.


Tommel #2: To ting man kan se på fjernsyn hvis man vil

(det heter fjernsyn, gjør det ikke?)


Ok, jeg har likt én serie og én film spesielt godt i det siste. På grunn av den noe begrensede innleggsfrekvensen her på bloggen, må "i det siste" forstås som et temmelig bredt begrep som omfatter ting som har kan ha hendt for opptil flere måneder siden. Så hvis din forståelse av begrepet ikke passer så godt med min, foreslår jeg at du skjerper deg og tilpasser deg litt, siden det er min blogg osv. Jeg har mer enn nok med å manøvrere innen samfunnets tvangstrøyer kalt tid og rom allerede, så det vil ikke fungere for meg å blogge når DU ønsker det. Det er nesten sånn at jeg ikke får det til når JEG ønsker det en gang. Så her er det raushet og muligens en god porsjon overbærenhet som gjelder. Dessuten tar det gjerne litt tid å se på en hel serie, ikke sant. Særlig siden jeg alltid har det så TRAAAVELT. Elsker influencere som ikke har skjønt at travelt er veldig ut, det er den avslappede stressfrie hverdagen som er inn nå.


Jeg må jobbe litt mer med å komme raskere til poenget. Uansett. Jeg har likt flere ting på fjernsyn, men ikke over middels godt, og det skulle tatt seg ut om jeg hadde såpass bloggtørke at jeg begynte å tipse om ting jeg liker akkurat gjennomsnittlig godt eller litt under middels godt, syns du ikke? All svadaen får andre bloggere ta seg av, jeg blogger bare svada jeg liker litt over middels godt. Her kommer første del av andre tommel opp, hø hø hø heeeh! (Jeg ser en mulighet for melking her, og griper den.)


The Sinner (2017)

(NB NB NB! MILD SPOILERALARM, men intet mer enn du finner i beskrivelsen av serien på IMDB. Jeg spoiler muligens det første kvarteret av første episode.)


Dette skjedde:

Det er en helt vanlig fridag for småbarnsfamilien på tre som nyter det fine været sammen på stranden, da Cora tilsynelatende fullstendig umotivert går til angrep på og dreper fyren på teppet ved siden av seg. Hun stabber ham rett og slett i hjertet med fruktkniven! Det hele er over på et par sekunder. Ingen skjønner noen ting, heller ikke Cora. Fortvilelsen er stor. Politiet og ambulansen er på vei og Cora overgir seg uten noe om og men.


Faktisk overgir hun seg altfor lett. Hun bare: jeg er gal, jeg har gjort det, bur meg inne på livstid, og sånn er det med den saken. Ikke vil hun anke, og ikke kan hun forklare hvorfor hun gjorde det, hun vet rett og slett ikke, hun måtte bare, han spilte den dumme sangen og det klikket rett og slett. Det er det eneste hun vet. Hun reagerte på sangen som ble spilt på naboteppet.


Nå har vi altså tilsynelatende identifisert hva som er problemet. Eller plottet, da, som det heter på utenlandsk.

Musikken er det sterkeste hintet her. Ignorante (ekstroverte) mennesker som breier seg ut i hensynsløs egeninteresse og tar altfor stor plass i offentlig rom. Spørsmålet er om dette er noe man bør kunne godta, og det kan nok de aller fleste argumentere for at er en slags voksen og moden tilnærming til et relativt lite problem. Dermed blir spørsmålet hvorfor hun ikke godtar det, men det er jo det hele serien handler om, så det ville vært ufølsomt å spoile hele serien umiddelbart på den måten. Jeg er ikke ufølsom, så dette syns jeg du får finne ut av selv. Du har sikkert allerede gjettet at problemet med musikken og han ekle typen ikke var så lite likevel?


Nå kan vi snakke litt om mulige konfliktløsningsmetoder.


Den ikke-aggressive løsningsmetoden: den mest vanlige og sosialt aksepterte måten å løse slike problemer på, vil være å avslutte det man driver med (sole seg, skjære frukt til sønnen), gå vennlig men bestemt bort til naboteppet og be på en ikke-aggressiv måte de ignorante jævlene som sitter der om å skru ned den forbanna musikken. (NB: Ikke si forbanna. Det er aggressivt.) Bruk vanlig stemme, kanskje litt mer insisterende og bestemt enn vanlig, men ikke verre enn at du kunne snakket slik til ettåringen din når han er på vei ut i trafikken.

Fordeler: Du taper ikke ansikt, du blir oppfattet som vennlig men bestemt som takler både konfrontasjoner og ytre stress (irriterende musikk, slesk fyr) lett som en plett.

Ulemper: Fører sjelden frem. Dermed må du enten bruke hardere skyts, og kanskje tape ansikt likevel, eller gi deg, og... tape ansikt. Det er kjipt å tape ansikt, men det er sikkert bedre enn å ikke ha noen personlighet? Jeg mener, det er jo ikke sikkert jeg hadde nevnt at det skulle være noe rart hvis Jessica Biel hadde gått rundt hele livet sitt uten ansikt, og så plutselig dukket opp i denne serien med et helt vanlig ansikt. Så lenge hun har personlighet, legger man ikke merke til om ansiktet mangler.


Den passiv-aggressive løsningsmetoden: Dette er min preferanse innen konfliktløsning, og den kan være effektiv, men er selvfølgelig ikke den mest effektive. Den mest effektive skal vi snakke om etterpå. Hvis jeg i det hele tatt ER på stranden (vil jo helst bare være hjemme), velger jeg nok å lide i stillhet til det hele blir så uholdbart at jeg til slutt flytter meg, eller drar hjem. Mulig jeg ville snakket til dem gjennom ungen min, for eksempel sånn her: "Ja, (navn på barnet), det er veldig viktig å vise hensyn til andre og ikke bare breie seg frem som om man eier verden når man er ute blant folk." Fungerer mest effektivt ispedd stygge blikk bort på gjeldende personer, høylydt sukking og så kan man jo for eksempel begynne å kaste stein sammen med barnet sitt? Plasser en ganske solid stein i hånden på barnet ditt og spør om det klarer å treffe musikkspilleren på teppet. Vær meget entusiastisk. Se på det som kvalitetstid, øving på idrettsprestasjoner, styrke, ferdighet, presisjon, hva som helst, bare det er positivt.

Fordeler: Du får frem poenget ditt effektivt uten å tape ansikt. Litt avhengig av hvor gammelt barnet ditt er, selvfølgelig, men steinkastingen vil neppe få så store konsekvenser for barnet.

Ulemper: Når man løser en provokasjon med en ytterligere og mye større provokasjon, blir det som regel krig. Palestinakonflikten er et fint eksempel på det. Til slutt blir alle utslettet, og det var muligens ikke helt det du så for deg? Løsningsmetoden har i tillegg flere tenkelige (og utilsiktede) konsekvenser. Tenk hvis barnet ditt bommer på musikkspilleren, men treffer han sleske fyren i bakhuet isteden? Du og barnet ditt må ha øvd en god del på kasteferdighetene i forkant (jeg øver hver dag, alltid beredt for passiv-aggressivitet!) Da risikerer du at du ikke løser det egentlige problemet, musikken vil jo bare spille videre like høyt mens hans sleske fyren besvimer eller DØR på teppet ved siden av deg. Plutselig har du skapt deg nye og mye verre problemer, noe som strider fullstendig mot den passiv-aggressives natur.


Den aggressive løsningsmetoden. Her har du to valg, slik jeg ser det. Den melodramatisk-aggressive løsningsmetoden, og den dramatisk-aggressive løsningsmetoden.

Vi begynner med den melodramatiske: Påkall alles oppmerksomhet før du begår harakiri i alles påsyn.

Fordeler: Her får du faktisk løst problemet med musikkspilleren og irritasjonen din på en meget effektiv måte! Nå ble det sikkert ganske stille i hjernen din, får vi håpe.

Ulemper: Du løser samtidig de aller fleste andre problemene i livet ditt også, selv de du kanskje ikke egentlig hadde tenkt å løse ennå? Effektiv løsning både på kort og lang sikt. NB: Det blir mye gris og drama (melodrama), men dette blir jo aldri noe du trenger å forholde deg til, sånn egentlig.

Den dramatisk-aggressive løsningsmetoden, eller skal vi si "Coras metode"? Dette var det hun valgte: Drep han sleske fyren med det du måtte ha av tilgjengelig våpen, brått, uventet, effektivt og tilsynelatende uprovosert.

Fordeler: Jeg ser mange fordeler med dette, men det må jeg dessverre holde for meg selv, siden vi i Snuter Smådyrtjenester AS har et ganske klart standpunkt i verdisynet vårt MOT vold og drap.

Ulemper: Det blir jo ikke akkurat stille. Det opprinnelige problemet er overhode ikke løst, musikken spiller fortsatt i tillegg til at det er tilløp til hysteri i den øvrige forsamlingen. Mer bråk, mer styr og i tillegg blir du trolig satt på isolasjon resten av livet. Jasså, er det plutselig moralsk galt å putte pattedyr med naturlige sosiale instinkter i et bittelite bur fullstendig avskjermet fra kontakt med artsfrender, nå? Man skulle tro at drap og isolasjon ville løse det opprinnelige problemet med musikken på sikt, og uten å avsløre for mye, så takler ikke Cora isolasjonssituasjonen særlig bra. Særlig ikke når musikken begynner å spille INNI HJERNEN HENNES, på isolasjon, isteden.



Se serien fordi:

*Jessica Biel er et menneske! Det er bra. Da er det håp. Hun gjør en utmerket rolle i denne serien.

*Enda bedre rolle, gjør egentlig Bill Pullman, etterforskeren som ikke gir seg, til tross for egne utfordringer på hjemmebane. Jeg har funnet ut at jeg er svak for arketypiske, tilårskomne, kloke, mannlige etterforskere med mye skjegg. Vi har Saul Berenson i Homeland, og vi har Harry Ambrose i The Sinner. Varme, flinke, fine mennesker, som ikke gir seg før de finner sannheten, tross til dels store personlige utfordringer. De er det nærmeste jeg kommer altruisme, og altruisme tar jeg som er så innmari agreeable (uten at det har tippet over i altruisme, herregud, altruisme er ikke verken menneskelig eller mulig) meget seriøst. Jeg syns det er temmelig interessant at det er mye lettere å løse nærmest uløselige mysterier samtidig som man fremstår som varm, følsom og klok, enn å gjøre kona fornøyd fordi man i relasjonen med henne er en stille og emosjonelt tilbakestående fyr som "aldri lenger har noe å si". Men dette får nesten dere som er menn forklare meg en gang, ok?

*Serien er spennende fra første stund.

*Vil du ikke finne ut hva som klikka for Cora?


La være å se serien hvis slike ting irriterer deg:

*Søsteren til Cora er ikke en særlig troverdig karakter. Hun er rett og slett for kul, for selvsikker og har for mye integritet til at hun kan ha levd som dødssyk fra fødsel av, lenket til sengen, på pikerommet, innesperret i et strengt religiøst regime oppfostret av fullstendig skrudde foreldre.

102 visninger

Du kan støtte Snuterbloggen på Patreon

Hei! Dette er bloggen. Den er en slags bro mellom den personlige jeg og bedriften min, Snuter. Jeg skriver om dyr, turer, løping, lesing, gadgets, samfunn og kanskje havregrøt, hvis du er riktig så heldig. 

I tillegg må jeg ha nok salt til såret, slik at det vil også komme reklame. Jeg skal prøve å ikke skrike så mye ellers. Beklager på forhånd.

snuterbloggen Matilde Linde

Følg snuterbloggen:

Følg oss på sosiale medier:

  • Instagram Social Icon

Her er det plass til annonser